I Bodø. Sammen med Helga og Roar så vi på kahytten som var blitt fjernet fra et skip som var med i ekspedisjonen i Antarktis.

Skipet kom senere til Rognan i Nordland for ombygging, og denne delen av skipet ble fjernet. Helgas´s oldefar fikk kahytta, og den ligger nå i Bodø og skal etter planen tilbake til Sør-Georgia.  

Litt historie:

Ernest Henry Shackleton (født 15. februar 1874 i Kilkea, County Kildare, Irland, død 5. januar 1922 i Grytviken, Sør-Georgia) var en britisk polarforsker med irsk bakgrunn.

Shackelton startet sin Antarktis-karriere som fenrik på Discovery-ekspedisjonen ledet av Robert Falcon Scott. Scott og Edward Adrian Wilson nådde 82°17'S den 31. desember 1902, som da var det sydligste punkt noe menneske hadde vært. Ernest Shackleton var også med i "Sør-gruppen", men ble beordret til å vente på 82°15'S med hundene.

Det har i ettertid blitt hevdet at Scott og Shackleton i løpet av denne ekspedisjonen ble uvenner og at dette var grunnen til at Shackleton ikke fikk være med til det sydligste punktet. I løpet av turen sydover utviklet Shackleton skjørbuk, og han ble derfor sendt tilbake til England av Scott tidlig i 1903, før ekspedisjonen var over. Enkelte forfattere har hevdet at dette ble gjort på tross av at Shackleton på dette tidspunkt var så godt som symptomfri og at Scotts motiv var å kvitte seg med et ekspedisjonsmedlem han så på som en konkurrent. Selv om det er usikkert hvordan forholdet mellom Scott og Shackleton var på det personlige plan, kom de i de neste årene til å være de ledende i Storbritannia innen polarekspedisjoner. Som en følge av dette konkurrerte de om midler fra de samme sponsorene, og det var uunngåelig at det ble konkurranse mellom de to. De sto også, til en viss grad, for ett skille i britisk polarteknikk. Der Scott dyrket det tradisjonelle britiske med menn som trakk sleder til fots, var Shackelton av samme oppfatnig tidlig i sin karriere. Begge satset på hester og motoriserte framkomstmidler, men de viste seg dårlig egnet. Hunder hadde de vansker med da de ikke «forsto» hunder og hundene ikke «forsto» sine herrer. De ble i tillegg dårlig fôret og presset til å dra det dobbelte av normal last. De ble også tvunget til å trekke i gangfart, noe som er unaturlig for en hund som ønsker å trave i «joggefart». Det er mulig at Shackleton til slutt lærte av sine feil og godtok det Ammundsen gang på gang prøvde å innprente britene: bruk hunder og ski.

Han ble mest kjent for Nimrod- og Endurance-ekspedisjonene i Antarktis, som var under hans lederskap. Førstnevnte nådde lengst syd på 88°23', 180 km fra polpunktet i 1909. Sistnevnte varte fra 1914 til 1916 og ekspedisjonsskipet «Endurance» (bygd i Sandefjord i 1912) ble knust av isen. Shackleton dro til Sør-Georgia med en liten båt, hvor han fikk hentet hjelp. Han fikk hjerteinfarkt og døde i Grytviken på sin fjerde ekspedisjon til Antarktis.

I denne kahytta døde Shackleton 

 Han ble funnet død i sin seng i kahytta - døren til ventre på bildet. Bak den andre døren var rommet til  Commander Frank Wild.

 








 Senere på dagen kom Berit (kusinen til Ove) og Jan Erik - som begge har vært mannskap på Splint siste uke - med to biler og hentet oss til utflukt. Turen gikk til Kjærringøy, og underveis møtte vi den kjente kunstneren Karl Erik Harr som kom syklende på vei til sommerstedet sitt, som lå idyllisk til ved sjøen.

På Kjærringøy Handelssted kom vi dessverre for sent til den siste guidede turen, men vi fikk likevel gå rundt å se på området. Uheldigvis styrtet regnet ned, så vi gjorde runden raskt. Litt historie om stedet:

Handelsstedet ble grunnlagt på slutten av 1700 – tallet. Det drev handel på et stort omland, og gjestgiveri for reisende. I uminnelige tider har stedet vært brukt som overnattingsplass for lofotfarere. Det kunne ligge hundrevis av båter dratt opp på land ved Kjerringøysundet. Etter hvert vokste Kjerringøy til det rikeste handelsstedet i Nordland. Det var kjøp og salg som la grunnlaget for rikdommen.

Skip o´hoi